Historien om Vixi er skrevet i to avsnitt. Første avsnitt ble skrevet i frustrasjon over at hun var så mye syk. Det ble publisert i Norsk Schäferhund klub's medlemsblad "Schäferhunden" i aprilnummeret 1999.
Få dager etter at hun ble avlivet, skrev jeg siste avsnitt på historien.
Det er ikke meningen å skremme noen fra å kjøpe Schäferhund, husk at tross alt de fleste hunder er friske.
 

Valpen min

Jeg kan ennå huske spenningen og gleden jeg følte da jeg tok beslutningen om å kjøpe valp.
Hunder og katt hadde omgitt meg i hele oppveksten, men jeg hadde liksom aldri hatt min egen hund som jeg ene og alene kunne oppdra og bli frustrert over fra 30cm’s alder. Fra før hadde jeg en tispe på  9 ½ år som jeg overtok fra mine foreldre når hun var ca. 5 år gammel. Denne friskusen av hårdotten og jeg  var “som skapt for hverandre”, og har hatt mye morro sammen. Men noe konstruktiv og målrettet treningen har vi aldri drevet med. Det var vel noe av grunne til å gå til nyanskaffelse av hund - komme i gang med litt hundesport.

Når beslutningen om valp endelig var tatt, gjensto det bare å kjøpe hund.
Jeg fikk valpeliste fra klubben og utrolig mange gode råd fra kjente og kjære om hva jeg skulle være oppmerksom på i valg av ny hund.
Sjekke foreldre for HD/AA, sjekke tidligere kull, hvilken oppdretter skulle jeg velge, kløe, stressa hunder, generell mentalitet, hvor flink hadde moren vært med valpene osv, osv. Redselen for å kjøpe feil hund på feil sted ble så stor at jeg nesten ikke turde kjøpe valp.
Av type er jeg vel slik at når jeg først har bestemt meg for noe så skal det skje med en gang. Jeg begynte så å ringe rundt til mange oppdrettere, men ble ikke ikke så mye klokere av det. Jeg snakket hund både natt og dag å drev både arbeidsgiver, familie og venner fra sans og samling.
Så endelig kom jeg til en oppdretter som hadde valper i akkurat den rette alderen. Jeg kunne bare komme å se, bli forelsket, legge igjen litt penger, og få med hunden hjem med en gang. Egentlig skulle jeg selvfølgelig bruk goooood tid, se valpen et par ganger, se både mor og far (helst), gjøre masse undersøkelser om sykdom og alt det der - før jeg bestemte meg.
Men....... vi vet alle hvordan det er.
Der var dem, små lubbene hårdotter som bet seg fast i bena mine og med øyne som kunne smelte alle og en hver. Når jeg rørte på meg og var redd for å tråkke på dem, kom de etter meg og liksom ropte i kor “ta meg, ta meg, er jeg ikke søt, se hvor tøff jeg er...”.
Selvfølgelig var de søte - alle sammen. Oppdretteren var veldig hyggelig og imøtekommende, og kunne fortelle at “vi har hverken kløe eller noe særlig med HD på valpene våre”. Jeg brukte nesten en hel halv time før jeg bare måtte fortelle oppdretteren det. “Jeg tror jeg vil ha den der” sa jeg og pekte på en av de små søte nøstene. Jeg turde nesten ikke ta øynene fra den lille i redsel for å få med meg feil hund hjem. Jeg hadde fått et bekreftende nikk og en kommentar om at “ja, det var et godt valg” - det hele var gjort, jeg hadde blitt forelsket, la igjen litt penger, og reise lykkelig og forventningsfull hjem med en valp på fanget.

Etter å ha vært lykkelig valpeeier i nesten en uke, ble den lille syk. Hun hadde fått et virus. Da var det full pakke med oppkast i flere dager, veterinær og medisiner. Men dette kom vi oss igjennom uten noe stor dramatikk.
Så begynte vi å trene litt, prøvde oss på spor i skogen, gikk miljøtreninger på forskjellige steder, trente kontakt på plasser med masse hund, gikk på valpekurs og begynte å stille på valpeskue med gode resultater.
Den lille valpen min tok de fleste utfordringene på en normal måte, hun kjeftet på meg når hun ikke fikk maten sin, hun hadde et riktig språk og et normalt forhold til andre hunder, hun var selvstendig og kom ikke når jeg ropte på henne, hun var snill og hengivende, utrolig kosete og normalt aktiv. Drepte addidas-skoa mine og den ene madrassen i senga, altså.... oppførte seg som valper flest.
Det å ha min egen valp var utrolig utfordrende og spennende, og hvor jeg enn befant meg var den lille sjelden langt unna. Stoltheten og gleden over lille Vixi ble stadig større.
Vi eide verden og skulle bli champions i det meste. Litt fleip og litt alvor - men morro var det.

Etterhvert begynte ting å forandre seg, hun ble plutselig redd lampeskjermer, pappesker og folk på gata. “Ta det med ro, det er typisk tisper i den alderen” var velmenende kommentarer jeg for en liten stund slo meg til ro med. Hun var nå ca. 6 mnd. gammel.
Så begynte hun å bli roligere og sov nesten hele tiden. Etter en liten kveldstur i oktober, oppdaget jeg at tungene hennes var blå når vi kom hjem, og hun var helt utslått. Da ringte jeg veterinæren. Det ble tatt masse prøver, deriblandt EKG, og resultatet var nedslående - her er det noe alvorlig galt. Da begynte jeg å forberede meg på å måtte ta en veldig sørgelig avgjørelse angående “lille snutta mi”. Men takk og pris for dyktig veterinær ga vi oss ikke så lett. Vi fikk henne inn på veterinærhøgskolen, hvor hun tilbrakte en uke med masse prøver og tester.
Der ble det ikke funnet noe galt, og konklusjonen på det hele var “nedsatt utholdenhet under press, og virus på hjertet”. Viruset forsvant omtrent like raskt som det kom, og snutta (Vixi) begynte sakte med sikkert å komme seg igjen. Hele denne “virus på hjerte”-saken stjal over to måneder av valpetiden hennes, vi hadde treningsforbud og tok livet med ro.
Så begynte hun å klø. Dette la jeg ikke så veldig stor vekt på da det i begynnelsen ikke var så ille, men jeg skiftet selvfølgelig ut valpefôret i god tro om at det sikkert ville hjelpe.
Etter en stund begynte vi å trene litt igjen, og se lysere på livet.
Ting normalisere seg - i omtrent to måneder. Så fikk hun livmorbetennelse, innbilt svangerskap, melk i pattene og øyekatar. Øyekatar er i grunn ikke så veldig farlig og uvanlig - men hun hadde det også.... og hun klødde.
Da var det igjen full pakke med medisiner og formaninger. Den stakkars lille snutta mi var nå ca. 10 mnd. gammel.
Etter endt penicillinkur, var vi hos veterinæren til etterkontroll. Han kunne gledlig bekrefte at hun nå var kvitt både svangerskap, livmorbetennelsen og melk. “Kjempefint” sa jeg, “men kanskje du kan se litt på dette...?”. Hun hadde fått utslett på maven. Veterinæren ga meg et medlidende blikk han sa “vel, vi får prøve med maisolje og tran i maten, så får vi kjøre full allergitest på henne når hun skal røntgenfotograferes for HD og AA om et par måneds tid, hvis hun ikke har blitt kvitt utslettene til da.........”.

Dette var ikke enden på livet for hunden min, hun tåler mer enn som så. Utslettet på maven forsvant ganske fort, for så å dukke opp i tredobbel styrke i ørene. Så fikk jeg et tips om homøopat. Jeg drøftet dette med veterinæren min - som jeg etter hvert har fått et nært forhold til - veldig koselig kar i grunn. Jeg fikk klarsignal fra han og dro til homøopaten.
Homøopaten kunne bekrefte nedsatt immunforsvar - et utrykk som vi schäferhundeiere dessverre har blitt veldig fortrolig med etterhvert, og ville sette henne på tre forskjellige medisiner.
Har jeg nevnt lampeskjermer og pappesker ? Nå er hun også redd plastikkposer men har kommet over skrekken for folk på gata.

Som valp var hun veldig godt pelset og enkelte fleipet med at hun ville bli langhåret. Det ble hun ikke, men pelsen ville i så fall ikke plaget henne, for den kunne jeg stelt alene - uten veterinær. Nå har hun røytet seg igjennom hele vinteren, har ikke mer underull igjen, og mister stadig mer dekkhår. Jeg får anklagende blikk fordi hun nå ser utsultet og puslete ut, men hun spiser maten sin hver dag. Hunden er rett og seltt ikke frisk. Hvor ble det av det lille nøstet med masse pels, tykke labber, frekkhet og pågangsmot som jeg forelsket meg i for ni måneder siden?
Jeg vet at de ikke er valper hele livet, og det er heller ikke slik at jeg er mindre glad i henne nå, men drømmene om fremtiden for hunden min og meg blekner sakte men sikkert i lys av alle plagene hennes.

For noen få dager siden ble hun et år og fikk kake av bestemor. Vi hadde meldt oss på dressurkurs med bronsemerket som mål.
I går kveld kom hunden min imot meg helt skakk i hode og bare pep og jamret seg. Jeg oppsøke veterinæren min igjen og vi dro av gårde klokken elev om kveldene.
Han kunne bekrefte en forholdsvis akutt ørebetennelse, hvor øregangen var veldig håven og nesten tett. Dette er isolert sett heller ingen stor affære, mange hunder får ørebetennelse. Med litt medisiner blir hun sikkert bra igjen - av ørebetennelsen også.

Jeg tok beslutningen ti minutter før jeg skrev dette innlegget. Vi får bare  droppe dressurkurset som begynner i kveld og ta det igjen til høsten - hvis lille snutta mi kan klare å holde seg frisk i mer en to måneder av gangen. Hun må også slutter å finne stadig nye truende gjenstander som omgir henne i hverdagen.

Etterhvert som jeg kom mer inn i hundemiljøet og hadde flere å snakke hund med, fikk jeg også høre mer om alle plagene og alle sykdommene som er på våre alle så kjære schäferhund.
Det er mange hundeeiere som har opplevd både mer alvorlige og flere sykdommer på hundene sine enn det jeg har gjort, men for meg er dette frustrerende nok. Jeg begynner å bekymre meg for resten av livet hennes. Hvor mye skal hun være syk, hvor mange plager skal hun ha, hvor mye kan vi gjøre sammen, hva blir fremtiden.
Hun er nå 1 år. Røntgenfotograferingen av hofter og albuer har i alt dette kommet litt i bakgrunn. Hun har ikke vist noen tegn til grunn for mistanke i så henseende, men man vet aldri før man får det bekreftet.
Jeg husker at jeg sa, da jeg virret rundt og lette etter aktuelle parringer og oppdrettere “heller en hund med svak grad HD enn en med kløe og utslett”. Ditt har vi alstå kommet, vi godtar mer og mer. Nå har jeg kanskje fått det jeg var mest redd for, men jeg er like glad i henne for det.
Selvfølgelig er det ikke kjærkomment med HD, det ideelle er en helt frisk hund. Men det er ikke alle gitt å få det - dessverre. Og prosenten av sunne og friske schäferhunder minker stadig. Snakker man med oppdrettere om alle disse plagene på hundene våre, kan de fleste bekrefte at “det har ikke vi noe av, våre hunder er friske” - så ikke vet jeg hvor alle disse syke hundene kommer ifra.
Men snutta mi og jeg har ikke gitt opp håpet ennå - så nå får dere unnskylde meg - jeg må på apoteket og hente noen medisiner.

Hilsen Hilde & Vixi
 
 
 

Valpen min.....  hva skjedde egentlig ?

Viser til innlegg mitt i forrige Schäferhund som het “valpen min”. For de av dere som leste det, har jeg skrevet siste avsnitt på historien.

Å hente medisiner på apotektet for 650,- kr. er ikke noe å snakke om, når jeg vil at lille snutta mi skal bli frisk. Det er nesten ikke grenser for hvor langt vi strekker oss for våre firbente venner. At lille snutta mi, som nå er 12 mnd. gammel, har kvitteringer i mappen sin på nær 15.000,- kr i veterinær-utgifter tenker jeg ikke så mye på. Mye har jeg betalt selv og mye har forsikringen betalt. Takk og pris for at enkelte forsikringsselskap har hundeforsikring. Og takk for pris for at jeg, selv om Vixi var “frisk som en fisk” når jeg kjøpte henne, tegnet forsikring så snart hun kom i hus. Det ville vel kanskje ikke vært det første jeg tenkte på, dersom jeg ikke hadde en hund fra før. Jeg kjøpte jo hunden hos er seriøs oppdretter, skrev kontrakt som garanterte mot det meste...
Ny hund dersom: hengeører, tannmangel, HD fra middels grad osv osv. Men hva med alle veterinærutgiftene, medisinene og for å ikke snakke om uken på veterinærhøgskolen?
Nei, igjen sender jeg en varm tanke til forsikringsselskapet mitt. Selvfølgelig kan man ikke vurdere levende vesener ut i fra penger, men pengene vokser dessverre ikke på trær... for noen av oss. Pengene kan heller ikke veie opp for følelsen av maktløshet når hunden blir syk, eller for de plagene hunden må leve med. 

I skrivende stund er det nøyaktig en måned siden jeg skrev det forrige innlegget mitt. Mye har skjedd siden det. Selv om jeg akkurat nå sliter med mange følelser og veldig mye forskjellige tanker i hodet, skal jeg prøve å rekonstruere noe for dere. 

Hvor var vi... jo, medisinene. Ørebetennelsen var lett å kurere, 10 drypp i øret morgen og kveld i to uker - og vips så var betennelsen borte. Vi begynte samtidig på en lang kur fra homøopaten, som forhåpentligvis skulle rette opp dette nedsatte immunforsvaret hennes. Etter noen dager syntes jeg faktisk hun begynte å klø litt mindre, et utrolig positivt tegn. Etter enda flere dager sluttet hun å røyte, og pelsen kunne begynne å bedre seg igjen. Enda et utrolig positivt tegn. Hun kom seg også rent mentalt - fikk liksom peppen tilbake - og det smittet selvfølgelig over på meg.
Jeg angret litt på at jeg ikke hadde begynt på dette dressurkurset allikevel, men det var mye vi kunne gjøre på egenhånd. Vi fikk god hjelp fra venner i hundemiljøet som har lang erfaring med innlæring på hund. Vi trente igjen, både mentalt og fysisk, og drømmen om livet vårt sammen steg for hver dag som gikk. Dette var moro. Jeg tok også sjansen på å ta mindre sykkelturer med henne, hun var jo nå over et år, selv om hun ennå ikke var røntgenfotografert.
Den første testen var å finne ut om hun var redd for sykkelen. Det var hun ikke. Dette var faktisk noe Vixi syntes var kjempe gøy. Så fort jeg nærmet med sykkelbua, vek hun ikke fra min side. Hun travet pent og pyntelig ved siden av sykkelen uten å trekke, og jeg syklet sakte og rolige i ca. en halv time om gangen. På dette tidspunktet syntes jeg ikke det var forsvarlig å legge noe press på henne med denne formen for trening.
Vi koste oss igjennom påsken, i godt og dårlig vær. Hun begynte å legge seg litt ut, og pelsen ble bedre og bedre. Folk som så henne fortalte meg hva for en pen tispe jeg hadde, og at jeg nå burde begynne å stille henne ut igjen. Det var moro å leke litt med tanken, etter den lange perioden vi hadde vært igjennom. Hun var nå både psykisk og fysisk mye sterkere enn hun hadde vært på lenge.
Jeg fant ut at det var på tide å ringe veterinæren for å bestille time til røntgenfotografering . Greit å få det på papiret at hun er fri for HD og AA, og få henne ID-merket.
Den store avgjørelsen jeg nå sto ovenfor, var om hun skulle ID-merkes i øret eller få en chip i nakken. Etter en lengre samtale med veterinære, samt masse advarende kommentarer mot chip fra venner, havnet jeg på det siste.
Så sa en venninne fra hundemiljøet til meg at det var viktig at jeg gjorde meg opp en mening om hva jeg skulle gjøre dersom hun hadde HD/AA før vi røntget. Dette hadde jeg vel i grunn ikke tenkt så mye på, for mistanken til dette fantes over hode ikke. Alle som så henne sa at “hun har ikke HD, så det er ikke noe å være redd for”.
Jeg trodde det samme - det var ingen tegn på HD eller AD.

Jeg fikk time hos veterinæren, og datoen nærmet seg med raske skritt. Så begynte tankene å komme. Ja, hva gjør jeg egentlig hvis hun har HD.... i tillegg til alt det andre hun har vært igjennom i sitt korte liv ? Å bestemme seg for dette, var ironisk sett nesten lettere enn valget på øremerking eller chip. Sterk grad av HD blir avlivning på stedet – der går grensen.
Phu…. så var den avgjørelsen tatt. AA tenkte jeg ikke på i det hele tatt.

Så kom dagen, datoen var den 13. Hva i all verden fikk meg til å gå med på å røntge på en slik ulykkesdato ? Jeg fleipet litt med dette, tenk å røntge bikkja si på den 13. Men HD og AA er dessverre ikke dato-avhengig. Hadde det vært så enkelt, ville det ikke vært noen sak for oppdretterne i sitt seriøse arbeid “mot HD og AA”. For vi regner vel fortsatt med at de gjør alt de kan for å bekjempe denne “folkesykdommen” på Schäferhunden.
På morgenen før vi skulle reise til veterinæren min (han har nå blitt MIN veterinær), holdt jeg på å glemme medisinene til lille snutta mi. Hun hadde nå bare litt over en uke igjen med homeøpat-medisinene, og da ville hun forhåpentligvis være frisk, fri-røntget og ID-merket med chip.
Vi løp inn igjen,  tok medisiner og kom oss av gårde. Faren min måtte kjøre oss fordi det var et forferdelig snøvær ute, og jeg hadde ikke piggdekk på bilen min.

Først var det å dope ned, vente litt, så var det opp på bordet for å gjøre klart for røntgenen. Nei, vent... opp på bordet og så chipen i nakken. “Det var en enkel sak” sa jeg til veterinæren, og spurte om hun nå fikk “en sånn greie” til å henge i halsbåndet sitt. “Denne hunden er ID-merket med chip”. “Ja, det får hun” sa han, og smilte til meg.
Vi testet også om chipen virket, og tro det eller ei, det gjorde den. Nummeret hennes pluppet opp i displayet. Alle var ved godt mot, og stemningen på røntgen-rommet var høy. Veterinæren var vel kanskje tanken mer tynget av stundenes alvor enn hva jeg var. Han har vel sikkert nok av dårlige erfaringer med røntging av Schäferhund.
Men... jeg har aldri vært med på dette før - røntge min egen hund - og hunden min var jo fri.
Jeg fikk trykke på knappene, og fulgte interessert med på hvordan de la henne i alle forskjellige stillinger for å ta bildene.
Så forsvant han med “platene” inn på bakrommet. Jeg ble stående å småprate med faren min og medhjelperen - og koste litt med den lille snutta mi.
Døren gikk opp, og ut kom veterinæren stille og rolig, gikk bort til lystavlen på veggen og sa lavt: “nei, nei, nei, nei...”.
“Hva er det” spurte jeg, og kjente blodet fryse til is i årene. Det eneste jeg tenkte var at “dette er da ikke mulig, ikke Vixi.... alle sa jo at hun ikke hadde HD, hun er jo fri”.
“Se her” sa han og pekte på bildene, “dette er nok middels til sterk grad”.
Som et lyn slo “avgjørelsen min” ned i hode på meg, jeg hadde glemt å fortelle veterinæren min om den. Alt hadde jo skjedd så fort. Vi hadde ikke hat tid til å prate sammen først. Det var jo det vi skulle ha gjort. Så fortalte jag han om avgjørelsen jeg hadde tatt på forhånd. Hvis hun har sterk grad skal hun avlives på stedet. Han ber meg vente litt, og sier at han vil ta flere bilder.
Nye bilder blir tatt og fremkalt, og dommen kommer “ja, jeg vil nok tro sterk til middel grad..... nei, dette blir nok dessverre sterk grad - på begge sider”. Kræsj, dommen har falt.
Hva nå? Kan hun leve med dette? Hvor lenge kan hun leve med dette? Hvorfor har jeg ikke sett noe? Kan hun leve med dette ? Har hun vært plaget med dette hele tiden? Kan hun leve med dette?
Nei... jeg hadde bestemt meg, og dette må jeg klare å gjennomføre. Hadde det “bare vært HD", men det var alt det andre også, og jeg hadde bestemt meg. Sterk grad på begge sider, kan de leve med det ? Alle vet at Schäferhunder med sterk grad også har mye smerte, smerter som de er født med.
Hun var helt fin i albuene. Ingen AA. “Ja, det er fae.... meg ironisk” sa jeg - egentlig pleier jeg ikke å banne så mye - men så har jeg heller aldri vært med på røntging av min egen hund - valpen min.

Så var det takk og hei, masse tårer og vonde tanker. Dette er vel kort sagt det tøffeste jeg har vært med på. Lille snutta mi var 13 mnd. og hadde hele livet foran seg. Vi hadde jo så mange planer og så mange drømmer.
Hva som skjedde så, er vel ikke så interessant å prøve å gjenfortelle. Dette er ting jeg bevist nå prøver å slette fra hukommelsen.
Det jeg vil huske er all den gode tiden vi fikk sammen, tidene hun innimellom var frisk. Selv om vår tid sammen ble alt for kort, finnes det mange gode minner.
Måten hun tittet på meg når hun lurte på noe. Kjeften jeg fikk når ikke hun fikk maten sin. Løsningene vi fikk på lydighetstreningen vår tre dager før den 13. Den smidige og raske hunden min som løp sammen med to store hannhunder fire dager før den 13. Hun som ikke hadde HD og var på bedringens vei med raske skritt. Hun som logret så halen nesten datt av når jeg våknet om morgenen. Hun som virret ved døren når vi skulle ut å gå tur.

Men hva er det jeg tenker? Jeg tenker på meg selv som en bøddel, en som tar avgjørelse på liv og død. Jeg føler meg som en - unnskyld uttrykket - drittsekk. Hvem er jeg egentlig som bestemmer dette?
Jo, jeg er hundeeieren. Den som ble forelsket og skrev under på kontrakten. Den som tok med hunden hjem og har vært sammen med henne i gode og vonde dager. Den som kjøre henne mange ganger til veterinæren. Den som var hjemme og holdt på å gå på veggen mens hun var en uke på veterinærhøgskolen. Jeg var den stolte og glad eieren som fikk skryt om henne av pleierene og veterinærene på veterinærhøgskolen når jeg hentet henne hjem igjen, de fortalte meg hva for en søt hund Vixi var og hvor snill hun hadde vært. Jeg er den som tok ansvaret for henne i det øyeblikket jeg skrev under kontrakten og tok henne med hjem.
Var det galt av meg å bestemme at hun skulle avlives på dette tidspunktet? Er det min skyld at hun hadde sterk grad av HD? Kunne jeg ha gjort noe annerledes undervis? Kan dette ha noe med syklingen å gjøre? Jeg har utrolig lyst til å si “selvfølgelig ikke” på alle disse spørsmålene, og heller legge skylden på oppdretteren. Men jeg kan ikke gjøre det heller, det ville ikke vært rettferdig.
Det eneste jeg vet er at valpen min Vixi, lille snutta mi - er død -  at jeg savner henne noe helt forferdelig og at jeg har det vondt. Jeg vet også at Vixi ikke har det vodt lenger, og at dette nok var den riktige avgjørelsen.

Jeg gråt når jeg la meg i går kveld og jeg gråt når jeg våknet i dag tidelig. Men tiden leger nesten alle sår, og jeg skal ha meg ny valp igjen.
Denne gangen skal jeg selvfølgelig være enda mer grundig når jeg velger foreldredyr til min nye hund, så får vi se. Men har jeg overhodet noen garanti?
En ting vet jeg i alle fall helt sikkert, jeg kommer aldri til å smile og le på røntgen-rommet noe mer.
 

Hilsen Hilde