Den andre årsaken til schäferhundens fremgang var at to usedvanlig interesserte menn bestemt seg for å få rasen ført frem fra dens upåaktete tilværelsen den hittil hadde ført ute på landet.

Arthur Meyer var den ene av de to mennene som i 1899 stiftet SV (Verein für deutsche Schäferhunde = Den Tyske Schäferhundklubben),
han var en kynolog av den gamle skolen, men levde dessverre ikke lenge nok til å få se rasens fremgang.

Men den andre - Rittmeister Max v. Stephanitz - ble forunt å føre rasen og foreningen frem til dens høyeste fullkommenhet.
Som en stor hundevenn og organisator samt fremragende skribent gjorde han schäferhunden til sitt livsverk.
Hans store standardverk “Der deutche Schäferhund in Wort und Bild” er stadig en lekkerbisken for schäferhundentusiaster den dag i dag,
snart hundre år etter at den utkom.

Av den ukjente landsens arbeidshund, har v. Stephaniz skapt en rase som tallmessig overstiger alle andre raser.
Først gjorde v. Stephanitz politiet interessert i schäferhunden som brukshund, og senere ble den anvendt innen tollvesenet og som krigshund
(som melde- og sanitetshund).
Uvurderlig tjeneste har den også gjort som blindehund, og nå i den senere tid i militæret til bevoktningsoppgaver, oppsporing av landminer og narkotiske stoffer.
Også hjemmevernet bruker den til forskjellige oppgaver.
 

Den nåværende schäferhunds opprinnelse:

Da den tyske schäferhundforeningen (SV) i 1899 begynte sin virksomhet var målet å gjennom planmessig avl forbedre den gamle landrasen.
Det var hovedsakelig to schäferhundtyper som ble benyttet i dette arbeidet. Den ene var den mindre nordtyske typen fra Thüringen som var kraftig, dypstilt, skarp, hurtig og en god arbeidshund. Den hadde temmelig kort hårlag med kraftig hunderull og farven var som regel ulvegrå.
Den hadde stående ører og noe høyt ansett og skjevt bærende hale.

Den andre var den sydtyske schäferhunden fra Würtemberg. denne typen var større, tyngre, roligere av vesen, hadde som oftest hengeører eller kippører og var langhåret.

Ved krysning mellom Thürigen- og Würtmberghunden fremkom de mest forskjellige øreformer, store og bløte, små og bløte, store og faste,
små og faste og alle mulige forskjellige mellomformer. Også hårlaget varierte i lengde, fra de nesten Dobermann-korte til de Collie-lange hårlag med og uten underull.
Da man begynte på fordelingsarbeidet forsøkte man å få frem en ensartet type med oppstående ører og kraftig pels med tett underull,
det tyskerne kaller “arbeidsjakke”.

Selv nå, 100 år etter at stambokføringen begynte, og selv om det i disse år er stambokført mer enn en million hunder,
dukker det stadig opp hunder, også etter de beste avlsdyr, som er langhåret og/eller har hengeører.
At en hund er langhåret eller har hengeører er altså ikke tegn på at den ikke er renraset, men derimot at visse “stammer” har bibeholdt den opprinnelige sydtyske schäferhundtypen.

Den første registrert schäferhund het Horand v. Grafath og fikk reg.nr.: SV 1.
Han ble født 1. januar 1895, var rent Thüringerblod, ulvegrå av farge og var en liten hund på ca. 60 cm. med en vekt på 25 kg.
Eier var v. Stephanitz, og etter datidens begrep var han fullkommen eksteriørmessig. Som alle Thüringer-hunder var han meget
temperamentsfull og var skarp og hard.